Hvorfor 34 % av husholdningene med rett på stønad ikke søker, og hva som virker

I Frankrike lar rundt 34 % av husholdningene som har rett på RSA, den viktigste minsteinntektsordningen, være å søke, i gjennomsnitt hvert kvartal (DREES, 2022). Ved utgangen av 2021 var andelen av de berettigede som ikke mottok den, fortsatt anslått til mellom 33 % og 37 % (DREES, 2026). Tyskland og Belgia viser rater av samme størrelsesorden. Felteksperimentene har gitt en prioriteringsrekkefølge: tiltak som letter byråkratiet, øker den faktiske bruken med 8,31 prosentpoeng i gjennomsnitt, mens de som bare sprer informasjon, gir 3,39 poeng (Bendtsen, 2026). Et møte med en sosialarbeider øker bruken med 29 % (Castell et al., 2025).

En tredel av husholdningene med rett på RSA går glipp av den

Referansetallet kommer fra et metodearbeid fra DREES publisert i februar 2022: i gjennomsnitt leverer 34 % av husholdningene med rett på RSA ingen søknad i et kvartal, og 20 % forblir slik i tre kvartaler på rad (Hannafi, Le Gall, Omalek og Marc, DREES, 2022). En del av ikke-bruken er altså forbigående, og noen ender med å motta ytelsen noen måneder senere.

Målingen er gjentatt siden. Ved utgangen av 2021 mottok mellom 33 % og 37 % av husholdningene med rett på RSA den ikke, rundt 560 000 husholdninger som omfatter nesten én million personer (DREES, Études et Résultats nr. 1370, mai 2026). For 41 % av dem utgjorde beløpet de ikke mottok, 400 euro eller mer per måned og per forbruksenhet. Disse husholdningene har i gjennomsnitt en mindre vanskeligstilt profil enn mottakerne: oftere huseiere, oftere utdannet (DREES, mai 2026).

Andre europeiske land har samme fenomen. Rapporten som DREES og Odenore viet til ikke-bruk i fem land i 2022, registrerer en høy rate i Tyskland, rundt 56 % for ALG-II, minsteinntekten for arbeidssøkere, i perioden 2005-2014 (Harnisch, 2019). For Belgia viser den til et anslag på 62 % i 2005 for revenu d’intégration sociale (Bouckaert og Schokkaert, 2011), og oppfordrer til forsiktighet med målemetodene (Marc, Portela et al., DREES, 2022).

To dokumenterte hindringer: informasjon og kostnaden ved å søke

Nyere kunnskapsoppsummeringer skiller mellom to typer barrierer. Å ikke vite at man har rett, hører til informasjonen; å fylle ut skjemaer og samle dokumentasjon hører til kostnaden ved å søke (Bendtsen, 2026; Daigneault et al., 2025). Stigmatisering knyttet til stønader nevnes også ofte; et fransk eksperiment testet brev ment å dempe den, uten målbar tilleggseffekt på bruken (Castell et al., 2025).

Den systematiske oversikten til Daigneault et al. (2025) gikk gjennom 93 tiltak fra 35 feltstudier publisert over nesten tjue år. Inventaret viser to typer tiltak: personlig tilpasset informasjon og konkret hjelp til å sette opp søknaden. Materialet er fortsatt i hovedsak amerikansk, og forfatterne oppfordrer til å teste enklere tiltak utenfor USA.

På spørsmålet om hvilken hindring som veier tyngst, gir de franske eksperimentene et sjelden tilgjengelig svar: transaksjonskostnadene, tiden og innsatsen en søknad krever, er den viktigste barrieren (Castell et al., 2025).

Å redusere de administrative kravene: +8,31 poeng

Den mest omfattende metaanalysen om spørsmålet samler 51 felteksperimenter og 187 effektstørrelser (Bendtsen, Journal of Policy Analysis and Management, mars 2026). Tiltak som reduserer kravene til dokumentasjon og etterlevelse, ved å forenkle skjemaer eller hjelpe folk å fylle dem ut, øker den faktiske bruken med 8,31 prosentpoeng i gjennomsnitt. De som bare sprer informasjon, oppnår 3,39 poeng.

Et annet resultat er viktig når evalueringene skal leses: effektene målt på søknadsstadiet er omtrent dobbelt så store som de som måles ved den endelige utbetalingen (Bendtsen, 2026).

Forfatteren revurderte resultatene i juni 2026 på et utvidet sett med 66 eksperimenter. Fordelen for tiltak som letter byråkratiet holder, med lavere gjennomsnittseffekter (Bendtsen, oppdatering juni 2026).

Møtet med en sosialarbeider: +29 %

Det mest talende målet kommer fra to nasjonale eksperimenter i Frankrike med arbeidssøkere, i en samlet befolkning på 100 000 personer, hvorav halvparten fikk tiltaket (Castell et al., American Economic Journal: Economic Policy, 2025).

I det første ble 30 000 personer invitert til et møte på én time med en sosialarbeider for å gå gjennom rettighetene deres til femten stønader. For dem som familieavdelingen forvalter, kunne søknaden startes der, i løpet av møtet. Rundt 6 000 møter fant sted, det vil si 21 % av de inviterte. Invitasjonen øker bruken med 7 %; for dem som faktisk møter opp, når den anslåtte effekten +29 % (Castell et al., 2025).

Effekten konsentreres om stønadene sosialarbeideren kunne hjelpe til med å søke på under møtet: +44 % for inntektstillegg, +21 % for familie- og bostøtte. For helsedekningen, som forvaltes av et annet nettverk, vises ingen effekt, noe som peker på kostnaden ved å søke (Castell et al., 2025).

De som ville tjene mest på møtet, er også de som møter opp minst: forfatterne ser her sporene av de samme transaksjonskostnadene, som også hemmer det å be om hjelp (Castell et al., 2025).

Simulatorens plass: å vise rettigheten

Det andre eksperimentet testet informasjon alene. En e-post sendt til 40 000 arbeidssøkere lenket til en simulator som regnet ut deres personlige rettigheter. Den vakte interesse: 67 % av mottakerne klikket, og 18 % gjennomførte en simulering like etterpå. Den faktiske bruken forble uendret de følgende månedene (Castell et al., 2025).

En simulator viser rettigheten og lister opp dokumentene som må skaffes. For forfatterne ligger friksjonen i selve handlingen: når søknaden først er levert, fører den til innvilgelse i rundt 90 % av tilfellene (Castell et al., 2025).

Hvor du kan få menneskelig hjelp

For å få hjelp med en søknad finnes to lokale nettverk i Frankrike: centres communaux d’action sociale hjelper med å sette sammen søknadene, og sosialarbeiderne ved caisses d’allocations familiales gjør denne jobben for stønadene de betaler ut (service-public.gouv.fr).

For funksjonshemming følger maisons départementales des personnes handicapées opp søknadene og vurderer situasjonene (service-public.gouv.fr). For RSA kan en søknad også leveres til en forening godkjent av departementet (service-public.gouv.fr).

Det offentlige prosjektet « solidarité à la source » følger samme logikk som metaanalysen: forhåndsutfylle de kvartalsvise inntektserklæringene til mottakere av RSA og prime d’activité, over 6 millioner mennesker, basert på data administrasjonen allerede har (solidarites.gouv.fr).

Aida hører til det første trinnet, simuleringen: vise rettigheten og forberede dokumentene. Appen opplyser og veileder; den avgjørende rollen har den menneskelige oppfølgingen, med en målt effekt på +29 % ved møtet (Castell et al., 2025).